Et innlegg om vilje

De hadde kanskje rett. De på twitter som kommenterte forrige innlegg. Det innlegget som handlet om å ikke forstå hva man ville. Men trenger du å forstå alt da? spurte den ene. Den andre anbefalte en mellomting mellom handling og analyse.

Som regel snakker jeg ikke egentlig om analyse når jeg sier at jeg sliter med å forstå ett eller annet, at aspergeren min tåkelegger et eller annet viktig. Jeg snakker ikke om at jeg trenger en dypere analyse. Tvert i mot. Verden kommer allerede til meg for dypt analysert, jeg oppfatter ting litt mer stykkevis enn godt er. Jeg ser ikke skogen for alt som rører seg i barken. Det er ikke analyse jeg trenger, men tvert i mot syntese, noen prinsipper som kan hjelpe meg å få småstykkene til å henge sammen.

 

Jeg strekker meg ikke etter noen absolutt forståelse, tvert i mot etter et minimum av overblikk

 

– vanligvis, men kanskje ikke når det kommer til seksualitet og min egen vilje. Jeg har tenkt litt mer på det, det som jeg avrundet med forrige gang. Hvorfor jeg ikke klarer å handle, når jeg ikke forstår min egen vilje?

 

Jeg tror jeg kan ha tenkt på det å uttrykke vilje som nesten likt med å avgi et løfte. Hvis jeg sier at jeg vil noe, da forplikter jeg meg til å gjøre det. Hvis jeg sier at jeg ønsker noe, da forplikter jeg meg til å ta det i mot og det på andres premisser, kan jeg ha tenkt. – på den svarthvittmåten autismen noen ganger får meg til å tenke.

 

(Og som ikkeautister nok også preges av iblant, som det meste med meg. Det gjelder sjelden bare for de med diagnose.)

 

Det høres riktig ut at jeg kan ha det med å tenke sånn. Og hvis jeg tenker sånn: Da betyr det å ville noe som jeg ikke forstår, eller kan utrykke klart… at jeg forplikter meg til hva enn andre måtte oppfatte at jeg vil…

 

at når jeg uttrykker et uklart ønske, da stenger jeg brått mange dører for meg selv, da kan jeg hverken oppklare eller gå tilbake, jeg har lagt ut veien for fremtiden. Jeg kan kanskje si "nei takk likevel," men i hvert fall ikke "men da kan vi kanskje prøve noe annet?"

 

Hvis det å famle hadde vært likt med å avgi et soleklart løfte, hadde man selvfølgelig gjort lurt i å holde munnen lukket, eller vente til man forsto alt.

 

Men så har vel ingen andre heller den fullkomne innsikten i hva de vil. Enda mindre når det gjelder seksualitet – med så mange motstridende ønsker, redsler, drifter, håp, mellom det øyeblikkelige og det langvarige og det tøffe og det nakne.

 

Hvordan i all verden skal man vite hva man egentlig vil? Man vil vel ofte flere ting samtidig…

 

Nå er det de som nettopp ser på hva som helst av signaler som et løfte. Blir sinte, eller verre, når de tror de har krav på noe og de ikke får det. Der er i hvert fall ikke jeg. Jeg tror ikke at jeg har krav på så mye. Jeg er bare redd for at andre skal gjøre krav på meg.

 

Både jeg har lov, og andre har selvfølgelig lov, til å trekke seg et skritt tilbake. Ta et pusterom midt oppi hastige beslutninger.

 

Med tillatelsen til å ta et skritt tilbake, kommer kanskje motet til å ta enkelte andre skritt frem.