Et uferdig innlegg

Det ligger en sementblokk av et innlegg, fem tusen ord av et innlegg, og det er enn så lenge. Det ligger skarpt og kantete og venter på å bli gjort noe med. Men nå tror jeg nok det blir liggende der det sist ble sluppet, jeg tror det skal beholde sin form som usagt og uferdig.

I det står det om den store krangelen mellom Martin og Sturla Stråmann, jeg har ymtet noe om det i andre sammenhenger, der Martin viser sin svakhet og Sturla endelig har fått nok. Han ville ikke jobbe som skyteskive mer når Martin ikke visste bedre enn ham en gang. Man kan ha forståelse for det. Men nå har det gått snart et år, og Martin og Sturla har ennå ikke funnet tilbake til den gode tonen de hadde.

STURLA STRÅMANN: Du mener den gode tonen du hadde. Jeg satt jo bare der og tok i mot dritt. Og ikke prøv og gjem deg bak Martinnavnet Martin. Du er Martin og Martin er deg. Det har vært deg hele tiden.

Som man ser. Ikke så god tone.

Det ligger der og vil aldri nå frem til noen konklusjon, aldri nå lengre enn til selve krangelen – urørlig i tid som når man våkner for tidlig fra en drøm, en serie blir kansellert rett etter en cliffhanger, noen dør brått uten at man får gjort opp med dem (men Sturla lever heldigvis, og det gjør jeg og, jeg vil nesten mene mere enn på lenge).

Krangelen representerer en indre konflikt.

EN STEMME FRA UNDEN: Øh, ja? Hva ellers skulle den bety? Lavmål, Martin. Selvfølgeligheter. Og før du lurer så er ikke dette Sturla, den ferskvannsfisken. Nei det er meg, DISCLAIMERGNOMEN som bryter ut og sier i fra når du roter deg oppi noe du ikke vet om du står inne for. Det vil si omtrent alt du roter deg oppi, for du er så forbanna usikker på alt.

STURLA STRÅMANN: Og vet lissom bedre enn alle.

DISCLAIMERGNOMEN: Kjeften på deg, Sturla, din brente mandelmasse. Men du har rett, da.

Krangelen representerer en indre konflikt – som jeg skulle til å si før jeg ble avbrutt – mellom det å mene og det å tvile. Derfor kommer disclaimergnomen inn, den store tvileren.

DISCLAIMERGNOMEN: Eller tvilen selv, som han også kaller seg – men Martin, hvor lenge tror du du kan snakke deg bort med det sirkuset her? Du skulle fortelle om det innlegget som du aldri fikk skrevet ferdig.

Jeg vet, men jeg tør det ikke. Da ville jeg bare rote meg bort på nytt.

For det var sånn det skjedde. Jeg rotet meg helt bort. Midt under en diskusjon med meg selv kom jeg over dette helt glimrende argumentet, bare at når jeg prøvde å skrive det ned så fikk jeg aldri noe orden med det, og på den måten skjønte jeg at det var hult. Derfor vil jeg ikke gjenta argumentet, nå, for jeg får neppe noe mere orden på det enn før.

Men jeg kan fortelle deg at Sturla plutselig fikk overtaket i diskusjonen, og det ble jeg temmelig satt ut av. Jeg gikk tilbake og skrev en ny innledning, om hvor flau man føler seg når man må gi tapt for en stråmann, sin egen attpåtil. Det blir som å jukse når man spiller Ludo med seg selv, og så likevel tape. For å finne ut av den motsetningen gjorde jeg Sturlas overtak til et hovedpoeng i innlegget. Han skjelte meg skikkelig ut. Og jeg tok i mot. Jeg trodde vel at jeg hadde noe viktig å lære.

– for det ligger en lærdom der ute et sted. I skyggen av alle de sementblokkene av noen innlegg som jeg ikke kommer til å få gjort noe med, der ligger lærdommen, ute av syne

DISCLAIMERGNOMEN: og lytter til rislingen av en sommerbekk i solnedgang, Martin? Pass deg så du ikke blir kald på føttene av å vade gjennom disse metaforene, da kan du pådra deg forkjølelse og snyte ut av deg en snørrklyse av noe bullshit, for ikke å si bullgudmundsen-snot, and that's not

som man ser. Jeg har ikke lært så mye. Men jeg tar poenget til gnomen.

Jeg pleide å skrive… for å mene… for å formidle tingene slik jeg forstod meg på dem. Hvem har ikke lyst til det? Jeg ville gjøre bloggen til en fin og gjennomsiktig katalog, hvor hvert innlegg tok for seg en påstand, ga den en saklig behandling, slo fast en konklusjon, som jeg kunne vise til når jeg kom til neste påstand igjen, og på den måten skulle jeg legge ut mitt syn på verden.

Det gikk heller ikke så godt med Encyclopaedia Bullgudmundsen. Jeg hadde lister over innlegg, og uferdige innlegg, og noen fulltreffere og noen bomskudd av det som i det minste kom ut på bloggen. (Man burde unne seg flere bomskudd.) Jeg tror det måtte en mørk vinter og en fullstendig skrivestans til før jeg skjønte én av de tingene jeg senere begynte å krangle med Sturla om: At jeg forstår meg på mye mindre enn jeg tror.

Man tetter til hodet sitt med definisjoner man tar for gitt. Med resonnementer man har hørt ett eller annet sted, og blitt overbevist der og da, og så husker man den gode følelsen av å forstå noe, og glemmer resonnementet, og blir bare sittende med overbevisningen. Jeg prøvde å skrive om stereotyper i filmen Avatar, men jeg visste egentlig ikke hvilke stereotyper, eller om boka The City and the City og hva det sier om sosiale grenser, men jeg skjønner meg ikke så godt som jeg trodde på det heller…

DISCLAIMERGNOMEN: Nå surrer du, Martin. Tetter til hodet med definisjoner? Hva er det du vil frem til egentlig?

Pussig, det sier Sturla også. I det innlegget jeg aldri kommer til å skrive ferdig. Men nå vet jeg ikke om jeg blir ferdig med dette innlegget heller. Jeg har mistet slutten av syne – igjen. Jeg må slutte av innlegget før jeg roter meg bort på nytt enda en gang. Kanskje jeg tar opp tråden igjen en gang.

DISCLAIMERGNOMEN: NÅ? Det var da fryktelig brått.

Ja. Jeg slutter tvert her.

DISCLAIMERGNOMEN: Uten en skikkelig avslutning.

Ja. Det blir ikke noen god tekst av det. Men jeg tror jeg har godt av det jeg. Alle har kanskje noe å lære av å la de uferdige tankene ligge i friluft litt.